Året som CFC deltager: Masai Mara, Managua & Pearl Lagoon

Akkuratt nå befinner jeg meg på balkongen hvor Sunniva og jeg skal bo de neste seks ukene. Den siste 1 1/2 uken har gått utrolig fort, samtidig som jeg føler det er flere uker siden sist innlegg og vi var på vei til Masai Mara.

Masai Mara

Masai Mara var helt fantastisk! Det var akkurat som jeg hadde sett for meg. Store sletter med masse dyr, vakre omgivelser og den nydeligste solnedgangen jeg noen gang har sett. Vi fikk dra på safari to ganger, en kveldssafari og en morgensafari. Vi fikk sett 4 av de 5 mest sjeldne dyrene: Løve, Elefant, Bøffalo, Neshorn (Leoparden gikk vi akkurat glikk av, men fekk sett geoparden da). Vi bodde i "telt" som var mer hytter enn telt, inne i Masai Mara.

Etter vi hadde vært på safari overnattet vi på YWCA sitt hostel i Nairobi. Har ikke så mange kommentarer til selve hostellet, men det var kult å få sett litt av Nairobi.

Søndag siste uke vendte reisen seg til Nicaragua og Latin Amerika! Etter knappe 40 timer var vi fremme i Managua, og var mildt sagt ganske utslitte. Vi hadde et ganske hektisk program i Managua hvor vi ble introdusert til AMC og hva de jobber for. (AMC - Accion Medica Christiana, organisasjonen vi skal jobbe for frem til jul)

Ellers fikk vi også møte hele staffet til AMC Managua og dra litt rundt på kjøpesenter i hovedstaden. Den siste dagen i Managua fikk vi hele dagen som skikkelige turister! Vi fikk se Masaya vulkanen, reiste en tur til Granada og spiste lunsj i Catharina. Utrolig mye fint å se! Fikk også handlet litt suvenirer.

Lørdag reiste vi til Bluefields i verdens minste fly! Kanskje ikke verdens minste, men må være et av de minste passasjerflyene som enda eksisterer. Det var "plass" til 12 passasjerer, og 2 piloter. Setebeltene var som i en gammel bil, og man så pilotene fra setene. En veldig spennende og merkelig opplevelse med turbulens som føltes gjennom hele kroppen og et fly som ristet seg avgårde fra Managua til Bluefields.

Team Nicaragua på masaya vulkanen

Da vi kom frem til Bluefields var det å haste seg avgårde til havnen hvor pangaen (speedboat i følge Nicaraguanerne), som allerede hadde dratt. Så da var det bare å vente og se om det var flere båter som skulle gå den dagen. Heldigvis etter et par timer på vent var det en båt som kunne frakte oss halve veien. Det blir nok enkelt og greit tenkte vi, men det tok vi kraftig feil. Etter at vi hadde gått av båten hadde alle taxiene dratt og vi måtte komme oss til bussen så fort som bare mulig. Så det eneste valget vi hadde der og da var å begynne å gå, og forhåpentligvis møte på en taxi. Der gikk vi, to svette, røde og slitne nordmenn med kofferter og sekker på slep, sammen med Aisha som hadde hele roen. Etter å ha gått opp alle bakkene kom endelig en taxi og vi rakk akkurat bussen til Pearl Lagoon. Bussen vi tok var en gammel og slitt amerikansk skolebuss (som har blitt gikk i veldedighet av USA en del år tilbake) og bussen stappet seg full. Nå tenkte vi at nå blir det strake veien til Pearl Lagoon, ingenting kan gå galt nå. Da tok vi jammen meg feil igjen! Plutselig punkterte bussen og der stod vi i ingenmannsland. Heldigvis var det en del handy mannfolk på bussen, så det tok ikke lang tid før vi var på vei igjen og kom oss frem til Pearl Lagoon! Litt av en reise.

Her i Pearl Lagoon går alt ganske rolig for seg. I går gikk vi rundt og så litt i "byen" som har 4000 innbyggere og så på litt lokal baseball. I dag møtte vi AMC sitt staff Pearl Lagoon og var med på vårt første prosjekt hvor vi reiste ut til et lokalsamfunn hvor Mark (en av de ansatte i AMC) hadde et foredrag om lokalbefolkningens innflytelse. Det var spennende å se hvor engasjerte de lokale i dette lille samfunnet var (120 innbyggere). Sunniva og jeg fikk i oppgave å ta bilder under foredraget og deretter ta bilder av hvert enkelt medlem i "kommunestyret" til å lage ID kort med! Veldig spennende. I kveld tenker vi oss ut å se hva som skjer her, og gjerne spørre om vi kan bli med de lokale å spille basketball. De fleste unge henger rundt basketballområdet på ettermiddagen/kvelden (litt som i One Tree Hill).

Her ble det en del informasjon på en gang, men sånn blir det når det ikke blir tid til å oppdatere så mye. Slenger med noen bilder. Resten ender nok opp på facebook en gang i nærmeste fremtid! Hasta la vista!